Erling Bonde - om livet som pårørende til demenssyke Ingrid

Erling Bonde sin kone Ingrid ble diagnostisert med demens i ung alder. Hør hans historie om den første tiden.

I dag er det 71 000 personer med demens i Norge. I 2040 vil tallet være fordoblet. Helsedirektoratets kampanje, Ta samtalen, skal bidra til mer kunnskap og åpenhet om demens i samfunnet. Et tryggere liv med demens starter med å få stilt diagnosen. Har du mistanke om at noen som står deg nær er i ferd med å utvikle demens, snakk om det og ta kontakt med fastlegen.

Les om demens på helsenorge.no/demens.

Se tekst fra filmen under.
_________________
Voice fra Erling Bonde som er pårørende til demenssyke Ingrid.

Ingrid fikk demensdiagnose da hun var 52 år, og det er åtte år siden. Og da var hun altså småbarnsmamma. Og det er en litt spesiell historie når man er det.

Jeg merket jo at hun endret adferd på en måte kanskje åtte år før det, kanskje også litt lenger før det, men jeg forbant ikke det med demens.

Noe bagatelliserte hun, noe fulgte hun ikke opp i en samtale. Det kan nok ha vært en del gule lapper også, men jeg tenkte ikke så veldig mye over det egentlig den gangen. Det var venner av oss som tipset meg om at noe var virkelig galt, og da ble det til at Ingrid og jeg snakket om det.

(Spørsmål fra reporter: «Hvordan gikk den samtalen for seg?»)
Hun bagatelliserte det, men hun ble etter hvert med på å ta en legeundersøkelse.

(Spørsmål fra reporter: «Hvordan gikk du fram for å snakke om det med Ingrid?»)
Meget varsomt. Den samtalen vi hadde den var vel en sånn gryende samtale om at det kan være smart å få sjekket ut dette. Det var ikke mer enn at hadde du hatt vondt i en fot, så sier noen at du bør oppsøke legen. Vi kunne ikke noe spesielt mer om det, så det var ingen dype samtaler. Poenget var jo å komme seg til legen. Og jeg er veldig glad for at det skjedde såpass tidlig i løpet som det gjorde for Ingrid. Jeg tror det betydde at Ingrid fikk mange gode år, og kunne bo hjemme i mange gode år. Det tror jeg.

Hun var ikke uten videre så veldig interessert i at folk skulle vite det. Da måtte jeg prøve å påvirke henne og vi brukte lang tid på det, og vi ble enige om at vi skulle snakke åpent om sykdommen, og det tror jeg var veldig bra. For det skapte en viss forståelse, ikke minst i omgivelsene der vi bodde, med naboer, venner og familie, som vi ikke ellers ville ha hatt.

Jeg kunne ikke noe spesielt om demens. Demens var noe man leste om i avisen eller kanskje så på TV. Men at det gjaldt oss, det regnet jeg med at det ikke gjorde. Og nå sier jeg oss, for vi var jo på en måte sammen om det.

Det som jeg tror er helt nødvendig, hvis man klarer å være bevisst på det, er å la det være mye humor og glede i hverdagen. Det tror jeg er den aller beste medisinen, uansett når det gjelder sykdom, og hvert fall for å håndtere denne sykdommen.

Man har en viss form for frykt inne i dette. Når man har mistanke om sykdom så er jo det helt vanlig, og det gir en litt spesiell situasjon. Det å klare å beholde roen kan jo være litt vanskelig, men jeg jobbet i hvert fall med det selv, og jeg tror det var gunstig.

(Spørsmål fra reporter: «Hvordan jobbet du med det?»)
Telle til ti, telle til tyve. Av og til.
____________________________

Musikk: Domenico Curcio - Petite Valse
Foto: Rebecca Ravneberg
Reporter/regi: Anura Sankholkar