Turi Wang Ljungqvist om ektemannens første tegn på demens

Turi Wang Ljungqvist var pårørende til demenssyke Tore i flere år. Hør hennes fortellinger om de første tegnene og samtalene.

I dag er det 71 000 personer med demens i Norge. I 2040 vil tallet være fordoblet. Helsedirektoratets kampanje, Ta samtalen, skal bidra til mer kunnskap og åpenhet om demens i samfunnet. Et tryggere liv med demens starter med å få stilt diagnosen. Har du mistanke om at noen som står deg nær er i ferd med å utvikle demens, snakk om det og ta kontakt med fastlegen.

Les om demens på helsenorge.no/demens.

Se tekst fra filmen under.
__________________________________

Voice fra Turi Wang Ljungqvist som var pårørende til demenssyke Tore .

Tore var den kjekkeste karen i Oslo, det var helt sikkert. Han var god på dansegulvet og en festlig og morsom fyr. Snill, og veldig god og varm mot alle. Så etter hvert så var det jo ikke han jeg kjente igjen. Da begynte han å forandre seg.

Vi var i en samling et sted, og så kommer det en bort til meg og sier: «Du, Tore har blitt så veldig stille». Han var vant til at han alltid kom med replikker som satt, og hadde ordet i sin makt kan du si. Og var vittig. «Ja, han er kanskje litt stille nå», sa jeg. Altså, jeg var ikke helt klar over hva som holdt på å skje, jeg. Så husker jeg da vi kom hjem at jeg sa det var en som hadde kommet bort til meg og sagt at han hadde forandret seg så veldig. At han var blitt så stille og holdt kjeft hele tiden. «Ja, nå har jeg begynt å si så mye dumt, så da holder jeg heller kjeft,» sa han.

Så etter hvert så gikk vi jo til legen. Han var så glad i å sykle så han hadde syklet og falt her borte i svingen, og etter det så fikk han nakkesleng. Da benyttet jeg anledningen til å si at han har begynt å bli så glemsk. Det tok tre uker og så fikk vi time på Ullevål. Og det resultat vi fikk da var ganske nedslående. Det var demens, Alzheimers type, langt fremskreden.

Jeg husker en gang vi var ute og spiste, så tok han opp og skulle betale, og så leverte han hundre kroner. «Ja, kan du klare å veksle denne?», sa han. Han regnet med å få litt tilbake òg. Så da måtte jeg begynne å overta, og det merket han selv. Så da vi var ferdige og hadde spist og drukket så pleide han å gi lommeboken over bordet til meg. «Kan ikke du betale?», sa han.

Han var mye lei seg, kanskje du kan kalle det deprimert. For han merket at han mistet taket.
Han klarte ikke å fikse noen ting.

(Spørsmål fra reporter: Hva vil du si til andre som er i samme situasjon nå der de mistenker at en som står de nær har fått demens?)

Turi: Nei, det er jo å foreslå å ta en tur til fastlegen da! Det er jo det.
__________________________________
Musikk: Domenico Curcio - Petite Valse
Foto: Rebecca Ravneberg
Reporter/regi: Anura Sankholkar